Røde Kors 150 år

 

 

Visste du at våren for 150 år siden begynte de første framstøtene for å etablere en norsk Røde Kors-forening? Og at initiativet kom fra Sverige?

 

​Her får du et lite glimt fra Røde Kors' begynnelse i Norge. I løpet av jubileumsåret vil vi jevnlig komme med slike glimt, slik at du får innblikk i vår mangfoldige historie.

 

«Foreningen for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Eferladte» – begynnelsen på norsk Røde Kors-virksomhet

I mars 1865 sendte arveprins Oscar, formann i den svenske Røde Kors-foreningen, et brev til regjeringssjef Frederik Stang i Kristiania, og oppfordret ham til å danne en norsk Røde Kors-forening. Stang kontaktet menn han mente ville egne seg, de fleste fra sin nærmeste politiske krets, og utarbeidet forslag til lover. Den 28. august kunne den svenske Røde Kors-foreningens styre berette at en «provisorisk» forening var dannet i Norge, under navnet «Foreningen for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Efterladte.» Den 22. september sendte foreningen en søknad om kongelig «konfirmasjon» – stadfesting av lovene – til forsvarsdepartementet. Departementet godkjente søknaden, og sendte en innstilling til Stockholm. Den 4. november 1865 kom den svenske bekreftelsen. En norsk Røde Kors-forening var blitt dannet.

Den norske foreningen kom altså i stand på svensk initiativ. Det var det politiske grunner til. Den norsk-svenske unionen var en personalunion, bundet sammen av en felles konge og felles utenriksledelse, men var ellers to separate og uavhengige stater. Det var i tråd med gjeldende unionspolitikk å ha parallelle institusjoner i de to landene. Det svenske kongehuset visste at nordmennene neppe ville ha godtatt å la seg underordne en svensk forening.

 

Den norske Røde Kors-foreningen ble dannet i en tid da organisasjonssamfunnet i Norge var i sterk vekst. Andre halvdel av 1800-tallet var en moderniseringsperiode. Handel og samferdsel økte, kommunikasjonslinjer med jernbane, postgang og aviser ble bygget ut. Dette skapte gunstige rammebetingelser for foreningsdannelse. En rekke private og lokale foreninger spratt fram i norske byer, spredte seg til bygdene rundt, og ble viktige sosiale møteplasser. Filantropien fikk sitt gjennombrudd. Borgerskapets menn og kvinner – og særlig kvinner – engasjerte seg i sosialt arbeid

Etableringen av «Foreningen for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Efterladte» – foreningen med det lange navn som den gjerne ble kalt – sto på siden av det øvrige organisasjonslivet i Norge. Den møtte ingen motstand i samtiden, men vakte heller ingen oppmerksomhet. Det var en forening som var godt forankret i samfunnets øverste sjikt, den befant seg på god avstand fra de brede masser. Verken styret eller de noen og hundre støttemedlemmene var opptatt av humanitært arbeid i Norge. De hadde blikket vendt mot Europas slagmarker. Hovedtanken var å sørge for en bedre organisert sanitet for sårede soldater. Det var i tråd med visjonen fra Genève.

 

Da den internasjonale Røde Kors-komiteen ble etablert i 1863, så den for seg en nasjonalforening i hvert enkelt land – den første tiden ble de kalt sentralkomiteer – som sto klare til å rykke ut for å hjelpe sårede dersom krig brøt ut. Men det var ikke krig i Norge. Den norske foreningen fristet en passiv tilværelse de første tjuefem årene. Den var langt på vei en fondsforening. I følge egne lover skulle den spare penger for å være beredt i tilfelle krig.

 

Først på begynnelsen av 1890-tallet vedtok den norske foreningen en lovendring som åpnet for aktivitet i fredstid. På midten av 1890-tallet begynte den å utdanne sykepleiere, og orientere seg mot mangelen på sykepleiere og sykehus i Kristiania, etter hvert også i andre byer. Det signaliserte en tendens: Den norske Røde Kors-foreningen var ikke lenger generalenes og militærsanitetens domene, men en forening som mer og mer konsentrerte sin virksomhet om arbeid i fredstid.

Endringen gjenspeiles i et navneskifte: I 1908 omtalte foreningen seg for første gang som Norges Røde Kors. Betegnelsen «foreningen for frivillig pleie af syge og saarede i felt» sto i parentes under, etter hvert falt den helt bort.

Ved inngangen til 1900-tallet har den norske Røde Kors-foreningen lagt sin passive tilværelse bak seg. Den har nå et sterkt ønske om å gjøre noe med den sosiale nøden i samtiden. I årene fram mot første verdenskrig finner vi Røde Kors-foreninger på en rekke små steder. Og det er kvinner i by og bygd som leder an i dette praktiske humanitære arbeidet. De organiserte seg i utallige kvinneforeninger, eller «dameforeninger» som de gjerne ble kalt. De strikket og sydde og laget sanitetsmateriell til bruk på sykehus: skjorter, strømper, lakener, bandasjer og håndklær.

 

I motsetning til Røde Kors’ stiftere, orienterte kvinneforeningene seg mot tiden de levde it, der det var stor forskjell på fattig og rik, og i mindre grad mot en mulig krig i framtiden. Etter hvert som sanitetslagrene hopet seg opp, begynte kvinnene å dele ut klær og annet utstyr til fattige. Mange av disse kvinnene var rike, skal vi dømme etter navn og rang, de ønsket å bruke sin posisjon til å gjøre noe for samfunnets mindre privilegerte. De påtok seg en rolle som sosiale velgjørere. En slik rolle skulle bli viktig for mange Røde Kors-kvinner i årene som fulgte.

Fjell Røde Kors, Telefon: 56336980

Postboks 72, Web: www.fjellrk.no

5341 Straume E-post: post@fjellrk.no

Org. nr: 994196375 Facebook:https://www.facebook.com/fjellrk